Veien til arbeid
Et sosiokulturelt perspektiv på læring
 

Arbeidsmetodikken hos oss bygger på et sosiokulturelt læringsperspektiv og tanken om en “place then train” metodikk.

​

Et sosiokulturelt læringssyn bygger på en antakelse om at læring skjer gjennom bruk av språk og deltakelse i sosial praksis. Det betyr at hvordan vi lærer er betinget av de erfaringene vi tar med oss inn i læringssituasjonen. Perspektivet skiller seg fra andre teorier rundt læring og menneskelig utvikling ved at det vektlegger betydningen av sosiale rammer rundt våre handlinger. I et sosiokulturelt perspektiv må handlinger og kunnskaper relateres til sammenhenger og virksomheter. Andre viktige elementer i det sosiokulturelle perspektiv er bruken av medierende artefakter og kommunikasjonen mellom mennesker.

​

Et viktig utgangspunkt for teorien er at fysiske og intellektuelle redskaper medierer virkeligheten for mennesker. Det betyr at vi fortolker verden gjennom redskap som er forankret i forskjellige sosiale praksiser. Det er derfor ikke riktig å anta at vi står i en umiddelbar kontakt med omverdenen. Menneskets tenkning kan ikke studeres alene, men må forstås i forhold til den sosiale virksomhet det er en del av. Slik at dine roller og dine sosiale erfaringer vil være med å påvirke i hvilken grad du evner å lære i en gitt kontekst. 

​

Læring skjer gjennom deltakelse i sosial praksis og kan forstås som tilegnelse av institusjonelle begreper og kommunikative spilleregler. Individet må tilpasse seg ulike typer sosiale språk som eksisterer i institusjonene. Dersom det er et stort sprik mellom de læringsarenaene du er kjent med og tidligere erfaringer, og forventingene og kontekst som er satt rundt en ny læringsarena, så vil dette kunne gi den som skal lære dårligere utbytte av læringen enn det som er intendert. Dette mener vi kan være med å forklare årsaken til at mange av de kvinnene som er tiltenkt plass på tiltaket vi tilbyr ikke lykkes med ordinær klasserom undervisning. Mange kvinner i målgruppen gjennomfører ordinær norsk-opplæring og introduksjonsprogrammet uten å levere forventede resultater. Noe som predeterminerer muligheter til videre språkutvikling og arbeidslivsdeltakelse. Kvinnene i målgruppen må først lære å lære innenfor en ny læringskontekst: I et klasserom.

​

Nasjonal målsetning for introduksjonsprogrammet er at 70 % av de som deltar skal skrives ut av programmet til arbeid eller videre utdanning.  Landsgjennomsnittet for de som oppnår normert progresjon og kommunens målsetting om utdanning eller arbeid er som sagt mye lavere. Selv i kommuner der man faktisk når målet vil det allikevel være en signifikant andel som skrives ut uten et tilbud. I vår målgruppe er som sagt denne andelen større enn blant andre deler av innvandrerbefolkningen. Vår tilnærming og vår tjeneste argumenterer for at svarene på hvorfor dette skjer finnes i spriket mellom tidligere kompetanse og etterspurt, forventet kompetanse i arbeidslivskonteksten i det norske samfunn.

​

Målet er at vi gjennom en tilpasset tilnærming vil kunne gi et tilbud som i større grad klarer å mobilisere den arbeidskraftressursen som ligger i kompetansen til de kvinnene som ikke lykkes med det tilbudet som finnes innenfor rammene i ordinær norskopplæring.

​

“Når bestemoren min i Mogadishu tenker at jeg ikke kan jobbe fordi jeg har 4 barn, så er det en ting. Men når naboene mine her i Norge også tror det, så gjør det vondt. Hvis pappa kan så kan mamma også. Dere må tro på oss. Hvordan skal vi ellers klare å tro på at det er mulig?”